mandag 11. oktober 2010

torsdag 7. oktober 2010

Dagbok av Julie

Han øyne var som stjerner mot nattehimmelen, stemmen var så behagelig, bare det å røre ved hans hånd og jeg vet at han er den jeg elsker.
Jeg vet han elsker meg like mye som jeg elsker han, og jeg vet at han er den jeg vil ha, men hva om vår kjærlighet ikke er nok, vil jeg fortsatt bli giftet bort til Paris?
Ah, kjærlighet er smerte, det er glede, alt vi mennesker lever for, og likevel kan et navn stå i veien for vår lykke!
Han er en Montague og jeg en Copulet, et evig hat mellom to familier men fortsatt min største kjærlighet. Hvorfor må han være Romeo?
Han kan fortsatt være Romeo, men bare ingen Montague, kan han ikke? Å kjære dagbok, jeg elsker han så høyt på tross av alt hat våre familier har for hverandre.
Det hatet har ikke jeg mot deg, det kan jeg aldri ha, jeg elsker jo deg. En Montague. Min Fiende. Nei, Kjærlighet er større enn hat.
Denne kvelden vil jeg alltid huske følelsen av, lukten av, synet av. Jeg møtte jo deg Romeo, En jeg ikke skulle elske, men gjør det likevel.
du satt der alene i mørket under stjernehimmelen, så møtte du meg, og jeg deg. Jeg tenker på deg hvert sekund av hvert minutt og det vil jeg nok så lenge jeg lever.
Men jeg har deg nær, lell om du så er 1000 mil unna, i hjerte mitt, i hode mitt. Du gav meg sjelen din, kjærligheten, hjerte ditt, og så vil jeg gi deg mitt, for slik skal vi holde sammen, min Romeo.